Tag Archives: meat marinade tenderizer

Peer Gynt

Peer Gynt er et dramatisk dikt av Henrik Ibsen, skrevet i 1867 og uroppført som skuespill på Christiania Theater i Christiania 24. februar 1876 med musikk av Edvard Grieg. Peer Gynt er det mest kjente norske teaterstykket gjennom tidene, og blir fremdeles spilt over hele verden, både i klassisk nasjonalromantiske og i kunstnerisk eksperimentelle oppsetninger. Dikteposet er språklig mesterlig, inneholder komplisert psykologi og rik symbolikk, men har likevel en lett tilgjengelig ytre handling. I det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske». Både fortellingen, som delvis foregår i et norsk bondemiljø på 1800-tallet, og beskrivelsen av hovedpersonen, storløgneren Peer Gynt, har vært med på å forme bildet av tradisjonell norsk kultur og nordmenns oppfatning av seg selv og det typisk norske, enten det er sneversyn eller utferdstrang.

Hovedpersonen er basert på sagnfiguren Per Gynt, og Ibsen kunne trekke veksler på mange inspirasjonskilder. Spesielt stor innflytelse hadde vennen Paul Botten-Hansens fortellinger, Ibsens egne erfaringer fra stipendreisen gjennom Gudbrandsdalen i 1862 og sist, men ikke minst Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Ibsen brukte også sin egen familie som bakgrunn for figurer i dette og andre skuespill; hovedpersonens far, Jon Gynt, anses å være basert på hans egen far Knud Ibsen – «sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter» – mens den respekterte Rasmus Gynt låner navn fra Ibsen-slektens egen stamfar, Rasmus Ibsen. I et brev til Georg Brandes bekreftet Ibsen at han hadde brukt sin egen familie og barndomserindringer «som en slags modell ved skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus», mens han i et brev til Peter Hansen avslørte at hans egen mor, Marichen Altenburg, «med fornødne overdrivelser har afgivet modellen til Mor Åse». I portrettet av moren som Mor Åse bekrefter han søsteren Hedvigs «beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne». En nærliggende tolkning av at Jon Gynt og Mor Åse er basert på hans foreldre, er at Peer Gynt er Ibsen selv; figuren har da også visse likhetstrekk med Ibsen i hans selvvalgte og årelange eksil, og dikteriske skaperkraft.

Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og i Sorrento og ble utgitt 14. november 1867 i København. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt running belt malaysia. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksessen skuespillet Brand hadde oppnådd.

Peer Gynt var det siste av Ibsens skuespill som var skrevet på rim. Ibsen ga det selv undertittelen et dramatisk dikt, og de fem aktene kalles handlinger. Det er skrevet som et lesedrama, og var i første omgang ikke beregnet til oppføring på scenen. Stykket har fantastiske elementer – i motsetning til de senere realistiske skuespillene til Ibsen. Det har blitt hevdet at først med fremveksten av moderne filmkunst vil det være mulig å yte dramaet rettferdighet på en måte som ikke kan oppnås på en teaterscene.

Stykket tok et oppgjør med en mentalitet Ibsen mente å kjenne igjen i den typiske nordmann. Slutten regnes som problematisk, men det har vært fremholdt at Solveig representerer verdier i den norske mentaliteten det kan være verdt å ta vare på, framfor de verdiene Peer viser når han er seg selv nok. Stykkets posisjon i Ibsens forfatterskap, og hvordan det representerer hans holdning til nasjonalromantikken, debatteres fortløpende.

Peer, en tjue år gammel gardmannssønn, blir tuktet av moren sin, Åse, fordi han har kommet tilbake fra reinsdyrjakt etter seks uker «uten børse, uten vilt». Peer kvitterer med å gi en sprudlende skildring av «bukkerittet» han har utført på fjellet. Åse er bare måtelig begeistret. Hun vet Peer er flink til å dikte ihop, men lite tess til annet enn å «ligge i gruen, rote rundt i kull og emmer». Han er en typisk askeladd-figur med dikterisk begavelse. Faren, Jon Gynt, satte formuen over styr, og endte på landeveien som kramkar. Åses ønske er at Peer skal løfte arven etter faren, noe han ikke er særlig interessert i. Åse minner ham på at Ingrid på Hægstad gård gjerne ville hatt ham, om han hadde villet det, og Peer slår til, selv om bryllupet med Mads Moen skal stå dagen etter. Han reiser til Hægstad med Åse i hælene. Hun vil hindre ham i å skjemme seg helt ut.

På Hægstad viser det seg at Ingrid har stengt seg inne på stabburet, og Mads, Brudgommen, klynker og klager over det. Til gårds er det også kommet en innflytterfamilie fra Hedalen. De er haugianere, og har to døtre, Solveig og lille Helga. Peer blir oppmerksom på Solveig og byr henne opp, men da hun forstår hvem han er, trekker hun seg skremt. Ryktet har gått foran ham. Peer har aldri sett ei jente som Solveig, og vil gjerne snakke mer med henne, men da hun trekker seg, tar han til takke med brennevin isteden, og da Solveig kommer igjen er han full. Brudgommen kommer tilbake og spør Peer om hjelp med Ingrid, og Peer svarer med å røve bruden til fjells, mens bonden sverger hevn.

Peer vraker Ingrid etter en natt med henne, og nå er det hun som sverger hevn. Peer vil ikke ha henne, og sammenligner henne med Solveig – til slutt er det bare hun som holder mål: «Djevlen stå i alle kvinner, uten én!» Solveig, mor Åse og Solveigs foreldre leter etter ham, mens Peer ser at han er jaget av hele bygda. Mens han er der oppe får han selskap av tre seterjenter som lokker ham med seg til en vill natt i selet, og dagen etter er han i tung bakrus. Han hallusinerer, og slår seg i svime mot et fjellstykke all glass water bottle.

Resten av akten er en drøm Peer har. Han møter en grønnkledd kvinne (huldra), som sier hun er datter av Dovregubben. Peer slår frampå med at han er kongssønn, og sammen rir de inn i Dovregubbens hall. Her krever Dovregubben at han skal bli som en av dem, et troll, og Peer går med på mange av kravene trollkongen stiller. Et av dem er at han skal være seg selv – nok! Dette er trollenes slagord og våpenmerke. Peer trekker seg imidlertid i siste liten da han skjønner han må gjøre et endelig valg (å la seg snitte i øyet slik at han ikke lenger kan skjelne rett fra galt). Da krever Dovregubben at han skal ta ansvar for det barnet datteren hans bærer på – skapt av begjær (Peer har ikke rørt henne). Peer nekter og avslører seg som den han er, og blir nærpå drept av småtrollene, inntil klokkene kimer etter ham. Trollene rømmer, og han våkner i stummende mørke, og i kamp med et vesen som kaller seg «meg selv» eller «den store bøygen». Peer finner ikke form på det, og blir stadig tvunget til å «gå utenom», noe han gjentar for seg selv gjennom resten av stykket. Til slutt roper han på Solveig, og klokkene ringer etter ham. Bøygen forsvinner, og Peer våkner utenfor en seterbø. Lille Helga er kommet med mat til ham, og Solveig har sendt henne. Peer gir henne en sølvknapp til minne om seg.

Peer er fredløs på fjellet. Han bygger en hytte han kan bo i, og mens han arbeider med det, kommer Solveig til ham, og sier at hun har brutt med sin familie og valgt å være hos ham resten av livet. Peer blir jublende glad for dette, og ber henne gå inn i hytta. Med det samme hun er innenfor, kommer en «gammelaktig kvinne» til ham med en stygg guttunge i hånda. Hun presenterer seg som den grønnkledte, og sier Peer skal ta ansvar for ungen, som har vokst ganske raskt. Hun truer ham og sier hun kommer til å være der hver gang han er sammen med Solveig. Dette kan Peer ikke fri seg fra, og han minnes de andre jentene han har hatt. Han velger straks å «gå utenom», det vil si å rømme. Når Solveig spør, svarer han at han har noe tungt å hente. Men han ber henne vente på ham, og det sier hun seg villig til.

Peer rekker såvidt ned igjen til Åses dødsleie, og dikter en visjon av noe han tror er Paradiset, før han reiser ut av landet.

Peer er blitt en holden forretningsmann med et kobbel av internasjonale venner. Han har slått seg opp fra ingenting, og har drevet med slavehandel, misjonering, salg av gudebilder, etc. Han lever etter regelen om at «den som ei gjør ondt, gjør godt», og holder alltid med den som ser ut til å vinne. Han er opportunistisk og kynisk, og vennene svikter ham til slutt, og lar ham stå igjen på stranda uten skip. Han ser imidlertid skipet gå i lufta og forsvinne i havet.

Peer finner de stjålne klærne etter en beduinhøvding, og blir mottatt som den gjenkomne profet når han viser seg for de lokale stammene. Han prøver å forføre Anitra, høvdingens datter, men lykkes bare måtelig, før han blir ranet igjen, og står der som den han var. Da bestemmer han seg for å bli historiker i stedet, og reiser til Egypt, mens han postulerer at «kvinnene, de er en skrøpelig slekt» (rett etter denne replikken kommer Solveigs sang).

I Egypt hører han Memnon-støtten synge, og møter Sfinksen i Giza. Han spør sfinksen som han spurte Bøygen, «hvem er du», og straks møter han Begriffenfeldt, forstanderen for dårekisten i Kairo. Her, får han vite, skal han utropes til keiser på «selvets fundament» fordi han har løst sfinksens gåte. Han bryter sammen til slutt, og roper etter «alle dårers formynder», dvs. Gud.

Peer er på vei hjem til Norge etter mange års utlendighet. Han er blitt en gjerrig og gretten gammel knark, med lite annet enn menneskeforakt i seg. På båten møter han den fremmede Passasjer, som ønsker å låne liket hans når han er død. Det blåser opp til storm og skipet forliser. Peer redder seg i land på bekostning av livet til skipskokken: Den hvelvede livbåten bærer bare en.

Vel hjemme kommer Peer først til en begravelse hvor presten beretter om en mann som sviktet nasjonen ved å unndra seg krigen, men som på den andre siden gjorde en livsinnsats for å berge sin familie. Så kommer Peer til Hægstad hvor det er auksjon. Ingrid er død, og han møter igjen Mads Moen og smeden Aslak, som giftet seg med Ingrid etter at hun kom ned fra fjellet. Peer auksjonerer bort fantasielementer fra sitt eget liv. Han får høre ryktene om at Peer Gynt er hengt i utlandet. Ingen kjenner ham igjen.

Oppe på heia blir han plaget av røster som minner ham på det han ikke gjorde med livet sitt: Sanger han ikke sang, verker han ikke øvde, tårer han aldri felte, spørsmål han aldri stilte. Han møter også mor Åse igjen, som anklager ham fordi hans paradisvisjon var lite annet enn en gal vei til himmelen. Deretter møter han Knappestøperen, som forteller ham at han har forspilt livet sitt, og må smeltes om, fordi «Mester», altså Gud, ikke vil la åndelig materiale («metallverdi») gå til spille. Han har verken vært dydig eller syndig nok til å få et hinsidig liv i henholdsvis himmelen eller helvete. Peer ber om henstand, han vil dokumentere, gjennom vitners attester, at han har vært seg selv. Han møter Dovregubben på pengejakt, og ber ham om en slik attest, men Dovregubben mener bestemt at Peer har levd livet som et bergtroll, en egoist. Han blir skrytt opp i været av trollenes aviser, som snakker om «det trollelig-nasjonale»: «Vårt nok gir trollets stempel til mannen, og så nevner han deg som eksempel».

Peer går tilbake på det med å være seg selv, og når Knappestøperen møter han igjen «på en korsvei», ber han om lov til å finne en prest, slik at han kan bekjenne sine synder. Han møter en presteskikkelse som imidlertid viser seg å være djevelen. Djevelen forteller ham at han er «halvt utvisket», og ikke skikket til å komme til Helvete. Peer lurer ham, og kommer gradvis nærmere Solveigs hytte, som han selv har bygd. Han finner en løk, og skreller den for å finne kjernen, men den er ikke å finne – han skjønner han selv er uten kjerne, og begynner å erkjenne at livet hans er bortkastet. Han har ikke gjort noe alvorlig, alt var halvveis. Til slutt forstår han at det bare er Solveig som kan gi ham «synderegistret». Han går endelig tvers igjennom, til henne, og krever at hun skal tilgi ham det gale han har gjort. Men Solveig har tatt vare på bildet av den han skulle ha vært, og det er det hun forholder seg til. «Intet har du syndet, min kjæreste gutt». Peer forstår ikke og tror han er fortapt. Til slutt stiller han endelig gåten: «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet». Peer synker til slutt sammen i armene hennes, mens hun synger over ham.

Bak veggen står fremdeles knappestøperen og venter på ham ved den siste korsveien. «Og så får vi se om – jeg sier ikke mer».

Peer Gynt hadde urpremiere på Christiania Theater 24. februar 1876, med Henrik Klausen som Peer. Senere er stykket oversatt til en lang rekke språk og er blitt oppført på scener over hele verden. Det er fortsatt et av verdens mest spilte teaterstykker.

Den mest kjente versjonen av Peer Gynt er de årlige oppførelsene under Peer Gynt-stemnet ved Gålåvatnet i Gudbrandsdalen. Forestillingene ved Gålåvatnet var i regi av Svein Sturla Hungnes fra 1988 til 2013, og ble spilt for siste gang på sitt 25-årsjubileum i august 2013. I 2014 var det en ny forestilling ved Gålåvatnet, med Erik Ulfsby som regissør og Mads Ousdal som Peer Gynt.

Ibsens Peer Gynt har også flere ganger vært oppført av Agder teater i et steinbrudd i Fjæreheia ved Grimstad, i regi av Bentein Baardson.

Repertoardatabasen på ibsen.nb.no har pr. 17. mars 2014 registrert 9670 oppsetninger av Peer Gynt fra urpremieren i 1876 og frem til i dag.

Da Peer Gynt ble uroppført på teater i 1876, var det til Edvard Griegs velkjente musikk. Grieg var likevel ikke den første til å sette musikk til Ibsens drama. Allerede i slutten av 1860-årene skrev svenske August Söderman (1832–1876) en rekke stykker for sang og klaver til verket.

Harald Sæverud (1897–1992) komponerte i 1947 scenemusikk (opus 28) til Hans Jacob Nilsens nyinnstudering av Peer Gynt. Denne ble uroppført på Det norske teatret 2. mai 1948. Sæverud skrev om musikken til konsertversjonen Tolv orkesterstykker fra musikken til Henrik Ibsens Peer Gynt i 1948 og som to orkestersuiter i 1947.

Andre norske komponister som har skrevet scenemusikk til Peer Gynt, er Arne Nordheim (1931–2010) i 1969 og Håkon Berge (født 1954) i 1978.

I 1938 skrev den tyske komponisten Werner Egk (1901–1983) en opera med tittelen Peer Gynt. Etter oppføringen av Egks versjon, som ble uroppført i november 1938, skrev propagandaminister Joseph Goebbels i sin dagbok 1. februar 1939 «Jeg er svært begeistret og det samme er Føreren. En nyoppdagelse for oss begge.»

I 1979 tonesatte dessuten den sovjetrussiske komponisten Alfred Schnittke (1934–1998) Ibsens stykke som ballett.

Den nye teaterproduksjonen av Peer Gynt ved Gålåvatnet i 2014 hadde også fått et nytt musikalsk uttrykk. Kjetil Bjerkestrand skrev musikken ut ifra Griegs originale verk, men med et nytt friskt uttryk med vekt på rytmer som også kan utfordre publikum musikalsk. Mens tidligere forestillinger har hatt et orkester, komponerte Bjerkestrand for et ensemble på 7 musikere, som er en mer integrert del av forestillingen. Av de prominente musikerne på scenen i 2014 var blant annet Arve Tellefsen meat marinade tenderizer.

I 2014 fikk Ibsens dramatiske historie ny tekst i en samtidsopera med musikk og libretto skrevet av den estiske komponisten Jüri Reinvere (født 1971). Hans versjon hadde urpremiere på Den Norske Opera & Ballett 29. november dette året. Den tyske originalteksten ble gjendiktet til norsk av Tor Tveite. Oppsetningen av Reinvere operaen fikk blandet kritikk.

August Söderman skrev musikk til Peer Gynt sist på 1860-tallet

Edvard Grieg skrev musikk til Peer Gynt i 1876

Peer Gynt er filmatisert flere ganger:

Peer Gynt-parken er en skulpturpark på Løren i Oslo, anlagt for å hedre Henrik Ibsen. Peer Gynt-parken er en monumental presentasjon av en av Henrik Ibsens mest kjente skuespill, Peer Gynt, akt for akt. Peer Gynt-parken ble etablert i Ibsenåret 2006 av Selvaag, selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området. Enkelte av skulpturene i parken er bestillingsverk, mens de fleste er et resultat av en internasjonal skulpturkonkurranse.

Peder Olsen Hågå fra Vinstra var modell for Ibsens Peer Gynt-skikkelse. På Sødorp gamle kirkegård står en minnestein over Peer Gynt. Det første Peer Gynt-stemnet fant sted i 1928, og siden 1967 har stemnet vært arrangert årlig, som en feiring av den lokale Per Gynt i møte med Ibsens Peer Gynt. Under stevnet vises blant annet en friluftsoppsetning av skuespillet, og Årets Peer Gynt blir delt ut. Peer Gynt-gården, Hågå, som består av 15 gamle hus, er i dag åpen for publikum. Fra Vinstra starter dessuten «Peer Gyntveien» over Gålå til Gausdal og «Peer Gynts setervei» via Rondablikk til Kvam.

Byrådet i Oslo vedtok 14. desember 2006 at en ny kombinert ungdoms- og videregående skole på Bjørndal i Oslo skulle hete «Peer Gynt-skolen». Navnevalget var kontroversielt, da elever, det lokale bydelsutvalget, navnerådet, ungdomsrådet og eldrerådet ønsket et navn med lokal tilhørighet. Etter lang tids diskusjon gikk Bystyret den 28. mars 2007 imot dette navnevalget, og ba byrådet gjøre om avgjørelsen. Siden 2016 er skolen delt i Bjørnholt skole Bjørnholt videregående skole.

Skyssbåten «Peer Gynt» på Fyksesundet i Hordaland

Minnesmerke ved Sødorp kapell over Per Olsson Hågå, en kanditat til tittelen Den historiske Per Gynt

Catilina 1850 · Kjæmpehøjen 1850 · Norma 1851 · Sancthansnatten 1852 · Gildet paa Solhoug 1855 · Fru Inger til Østeraad 1857 · Olaf Liljekrans 1857 · Hærmændene paa Helgeland 1858 · Kjærlighedens Komedie 1862 · Kongs-Emnerne 1864 · Brand 1866 · Peer Gynt 1867 · De unges Forbund 1869 · Digte 1871 · Kejser og Galilæer 1873 · Samfundets Støtter 1877 · Et dukkehjem 1879 · Gengangere 1881 · En folkefiende 1882 · Vildanden 1884 · Rosmersholm 1886 · Fruen fra havet 1888 · Hedda Gabler 1890 · Bygmester Solness 1892 · Lille Eyolf 1894 · John Gabriel Borkman 1896 · Når vi døde vågner 1899

Peter Benz

Peter Benz (* 10. September 1942 in Darmstadt) ist ein deutscher SPD-Politiker; er war von 1993 bis 2005 Oberbürgermeister von Darmstadt.

Peter Benz besuchte die Volksschule in Darmstadt-Arheilgen und legte 1963 das Abitur an der Georg-Büchner-Schule ab.

Nach einem Studium der Germanistik, Politologie, Philosophie und Soziologie in Frankfurt am Main war Benz seit 1970 als Studienrat zunächst an der Darmstädter Justus-Liebig-Schule, ab 1974 an der Bertolt-Brecht-Schule in Darmstadt tätig. Er war in der Planungsgruppe für das Oberstufenkolleg Bertolt-Brecht-Schule unter anderem mitverantwortlich für die Namensgebung. 1974 wurde er als Abgeordneter in den hessischen Landtag gewählt. Dort war er Mitglied im Innenausschuss und im kulturpolitischen Ausschuss meat marinade tenderizer. 1976 wurde Peter Benz zum Stadtrat gewählt als Dezernent für Schule, Jugend und Sport. 1983 erfolgte die Wahl zum Bürgermeister der Stadt Darmstadt. Dieses Amt bekleidete er bis zu seiner Wahl zum ersten direkt gewählten Oberbürgermeister einer hessischen Großstadt im Jahr 1993. 1999 erfolgte seine Wiederwahl für weitere sechs Jahre.

Peter Benz ist verheiratet und hat vier erwachsene Kinder und drei Enkelkinder. Heute ist Peter Benz Vorsitzender des Darmstädter Förderkreis Kultur e.V., Buch des Monats e.V., Hessische Spielgemeinschaft 1925 und Verein der Freunde des Staatstheaters e.V.

Vom 1. Dezember 1974 bis zum Amtsantritt als Stadtrat am 8. Dezember 1976 war er als für den Wahlkreis Darmstadt-Stadt I direkt gewählter Abgeordneter Mitglied des Hessischen Landtags. 1976 wurde er hauptamtlicher Stadtrat in seiner Heimatstadt Darmstadt.

Als erster direkt gewählter Oberbürgermeister Hessens folgte er Günther Metzger im Amt nach. Zur Wahl 2005 trat Benz nicht mehr an, sein Nachfolger wurde Walter Hoffmann. Benz war vor und während seiner Amtszeit als Oberbürgermeister jahrzehntelang in der hessischen Kommunalpolitik in verschiedenen Funktionen tätig, schließlich als Präsident des Hessischen Städtetages (1997–1999).

Johann Michael Hofmann | Karl Christian Lauteschläger | Ernst Emil Hoffmann | Georg Friedrich Brust | Justus Georg Kahlert | Johann Adam Fuchs | Albrecht Ohly | Adolf Morneweg | Wilhelm Glässing | Rudolf Mueller | Robert Barth | Heinrich Müller | Otto Wamboldt | Ludwig Metzger | Ludwig Engel | Heinz Winfried Sabais | Günther Metzger&nbsp cheap jerseys store;| Peter Benz | Walter Hoffmann | Jochen Partsch